Børge våknet opp klokka åtte, av seg selv, slik han alltid gjorde. Lars hadde allerede tatt med Nikoline til skolen, og Børge skulle som vanlig starte dagen med å følge Dorotea til naturbarnehagen hun gikk i. Men det var noe som ikke stemte. Han hadde en underlig fornemmelse i magen, midt mellom milten og blindtarmen et sted. Det var en følelse. En følelse han hadde kjent på før.

 

Dorotea på fem kom tuslende inn på soverommet i bare pysjamasen.
– Kan jeg få se Drømmehagen, pappa?
– Jada, vennen min. Et øyeblikk bare, så pappa får ta på seg noe klær.
– Er det du eller far som skal hente meg i dag?
– Det er nok far.

 

Fornøyd med svaret tuslet hun ut igjen, og begynte møysommelig nedstigningen til første etasje.

Børge bestemte seg for å bare gjøre det han vanligvis gjorde, og se om følelsen forsvant hvis han ikke tenkte på den. Det hadde virket i jula, så han kjørte den samme taktikken i dag også. Klærne sine fant han sammenbrettet på en stol i hjørnet på soverommet. Vanligvis kastet han dem bare ned på gulvet, men Lars plukket dem alltid opp. Hver kveld. Dag etter dag. Børge sukke da han så sokkene og undertøyet sitt, pent sammenfoldet. Selv pleide han å hive det i den øverste skuffen, men Lars tok det ut igjen, og lagde militære brettekanter før han la dem tilbake i stabler på fem og fem. Lars hadde aldri vært i militæret, så hvordan han hadde fått denne disiplinen var noe Børge anså som et av sine livs største mysterier.

 

Vel nede på kjøkkenet satte Børge på Drømmehagen. Mens Hoppsi Deisi og Makka-Pakka gjentok replikkene sine en ti, tolv ganger smurte Børge noen brødskiver med leverpostei til Dorotea, og lagde matpakken hennes. Han fylte matskålen til hunden Sandy, og så på at golden retrieveren slukte maten. Dorotea smilte bredt til han der hun satt i den ergonomisk korrekte trip-trap stolen sin og trykket skiva inn i munnen så det ble leverpostei nesten helt opp til ørene.
– Dette er veldig godt, pappa!

 

Sammen gikk Børge, Dorotea og hunden til barnehagen, som kun lå et par hundre meter fra huset deres i tilknytning til et lite skogholt. De bodde i en liten forstad, og passerte utallige hus, med små hager og hekker foran seg. Biler sto fredelige langs den stille gata, og ventet på å bli startet av eiere som skulle på butikken, eller kjøre poden til fotballkamp. Alle som bodde her var familiemennesker, med godt innøvde rutiner og et liv som gikk i bane rundt familien. Av og til savnet Børge å bo på Grünerløkka i Oslo, hvor han kunne kjøpe med seg håndbrygget kaffe og Morgenbladet, skynde seg over gata og sette seg på biblioteket for å jobbe litt. Kanskje det til og med hadde ført til en doktorgrad.

 

Dorotea slapp hånden til pappaen sin og løp de siste meterne bort til porten på barnehagen, vinket til han og løp inn. Tiden hvor hun måtte følges til hyllen, hjelpes av med skoene, gråte og klemme pappaene sine før hun gikk inn, var over. Det var noe vemodig ved det hele. At jentene skulle vokse opp var han jo klar over, men at det skulle skje så raskt hadde ikke Børge vært forberedt på. Det var som i går at han og Lars spente hadde satt seg på et fly, med Norsk-Vietnamesisk ordbok i veska og en bilstol i hånda. Den gangen hadde alt vært så nytt, og friskt. Alt hadde vært elektrisk, hvert kyss hadde kommet med en lovnad om noe mer.

 

Følelsen var fortsatt der. Som et virus med mål om å være i kroppen hans helt til han knakk sammen av det. Han begynte på turen hjem igjen, dro Sandy vekk fra en noe tvilsom avføring og ba henne pent om gå fint. Dressur hadde aldri vært hans sterkeste side. Det var Lars som hadde bestemt at de skulle ha hund, og lovd å dressere den. Men da Sandy brukte Luis Vuitton-treningsbagen til Lars som biteleke mistet han brått all hengivenheten ovenfor hunden, og ansvaret hadde falt over på Børge. Han oppdaget at han holdt så hardt om hundelenken at knokene ble hvite.

 

De gikk til parken som boligfeltet deres lå ved, og Sandy fikk løpe rundt. Ingen andre var i nærheten, så det var ingen fare for at hun skulle gjøre noen noe. Selv om det hadde vært kjekt om hun hadde bitt en unge eller noe, så de kunne avlive henne. Det spant rundt for Børge, og han fikk gåsehud nedover ryggen.

Klokka nærmet seg tolv, og det var på tide å dra hjem. Så Børge fikk fatt i Sandy og de trasket den faste ruta hjemover. Det første hunden gjorde da hun kom inn døra var å hive snuten sin i vannskåla, og slurpe i seg innholdet. Børge hang jakken pent der hvor Lars hadde bestemt at jakkene skulle henge, og festet nøklene i nøkkelskapet.

 

Han børstet skitten av skoene, med sammenbitte lepper, og kjente at kroppen ristet idet han plasserte skoene på hyllen. Kontoret hans lå i andre etasje. Det var der han satt når han skulle jobbe, eller når han sa han skulle jobbe, men egentlig bare ville spille litt. Det var dit han gikk denne dagen, og følelsen ble med. Han greide ikke å riste den av seg denne gangen, som om den var en vond lyskestrekk eller et myggstikk som satt akkurat så langt inn på ryggen at ingen av armene greide å klø på det. Børge satte seg ved skrivebordet, som var det første møbelet han hadde bygd selv. Det hadde stått i leiligheten deres på Grünerløkka, lenge før Nikoline, Dorotea og Sandy var påtenkt.

 

Børge jobbet flittig i et par timer, nesten helt til klokka fem da han ble avbrutt av et brak nedenfra, etterfulgt av et mylder av stemmer og bjeffing. Sherrox traff veggen, skolesekker ble hevet i gulvet og hunden løp rundt i ring. Børge trengte ikke lenger å se scenen for å skjønne hva som skjedde. Lydene var de samme hver gang. Dag etter dag. To fulle poser med mat ble satt på benken, to løk og tre poteter trillet ned på gulvet og Lars prøvde febrilsk å få kontroll på hunden som ville spise grønnsakene. Hver gang. Kunne ikke Lars bare lære? Var det så vanskelig å putte grønnsakene i en liten pose og knytte den, så ikke alle varene falt utover gulvet når han kom hjem? Nordpolen kom ikke til å smelte om Lars kostet på seg noen flere små poser.

– Hallo! Vi er hjemme!

Nede på kjøkkenet møtte Børge tre store glis. To jenter og en mann. En varm fornemmelse rykket gjennom kroppen, og etterlot han med klump i halsen. Han smilte tilbake og hjalp døtrene av med yttertøyet og fikk dem over i rene gensere.

 

Lars hadde startet på middagen da Børge kom ut i kjøkkenet igjen. Fra stekepanna kom den velkjente lyden av løk som surret, og en kasserolle med vann som allerede var ved kokepunktet.
– Jeg er så glad for at vi valgte induksjon, Børge! Det er en helt annen verden enn den gamle ovnstoppen vi hadde på Løkka.
– Mhm
– Hva er det?
– Ingenting
– Jeg hører at noe er galt, Børge. Bare si det. Dårlig nytt på jobben?
– Nei, jobben er som den alltid er.
– Ta det med ro, det blir nok bedre skal du se!

Lars snudde seg og la hodet på skakke og så på mannen sin. Børge møtte ikke blikket hans.
– Hva er det du ikke sier?
– Det er.. Jeg vet ikke.. Jeg har bare en sånn… følelse.
– Er det som den gangen du ble dårlig av kalkunen til moren min?
Lars snudde seg fra benken og gliste litt til Børge før han begynte å skjære ingefær i tynne remser og kastet dem i panna sammen med løken.
– Nei. Det er noe annet.
– Hva da?
– Jeg vet ikke helt.
Lars snudde seg mot Børge igjen og så på han med henda i kors, og trippet med føttene.
– Vi gjør aldri noe nytt lengre, sa Børge lavt.
– Men det kan vi da vel gjøre noe med.
Lars ga Børge en rask klem, og vendte tilbake til grønnsakskappingen.

Men følelsen forsvant ikke. Fra stua kom igjen de nå forstyrrende lydene fra Drømmehagen. Lars hadde snudd ryggen til. Følelsen hadde vært i Lars lenge. I jula hadde han mistatt den for å være lite stekt kalkun, i vinterferien var den et glass med sur melk. I påska kom den uprovosert, og nå forsto han at den aldri ville forsvinne.

– Jeg vil skilles, Lars.
– Vi kan ikke skilles, Børge. Vi er ikke gift, sa Lars og lo.
– Jeg mener det, Lars.

Det ble stille, og Lars la fra seg kniven på skjærefjølen, trakk pusten dypt og snudde seg. Følelsen i Børges mage gjorde kollbøtte, sparket fra levra og skjøt rundt tarmene som i en Pinball-maskin. Alt i han gjorde opprør, han ville flykte og kaste opp samtidig.

– Ikke spøk med sånt, Børge.
– Jeg gjør ikke det.

Lars ble stående og se på mannen sin, mens løken svidde seg i panna. Øynene hans ble blanke og dype.
– Hva skal jeg si, Børge?
– Jeg vet ikke.

 

Mennene sto å så på hverandre, mens Makka Pakka styrte på, og jentene lo sine glade lattere. Småpikestemmene nådde ut i hver krok av huset.  Hvordan kunne de være så lykkelige, når en hel verden falt fra hverandre i naborommet?